Døve sin omsorgsevne for barn

Det at en forelder er døv er ikke avgjørende for vurdering av forelderens omsorgsevne. Dette er slått fast i flere dommer, bl.a. i Gulating lagmannsrett (LG-1996-00585) som uttaler: «Det er viktig å understreke at døvhet i seg selv ikke diskvalifiserer i forhold til omsorgsevne for barn.» Domstolen skal ikke diskvalifisere den av forelderen som er døv fordi han eller hun er hørselshemmet.

De fleste barn av døve (coda-barn) lærer seg tegnspråk slik at kommunikasjonen mellom foreldre og barn fungerer godt. Foreldrene kan dermed ta del i barnets liv på lik linje med hørende. Når det gjelder foreldrenes kontakt med skole, barnehage osv. så kan den døve dessuten bruke tolk eller kommunisere skriftlig hvis det er nødvendig.

Det finnes dessverre eksempler på at dårlig kommunikasjon med hjelpeapparatet eller rettssystemet har ført til at saker har vokst seg større enn den behøvde å være. Når slikt skjer så er det gjerne manglende kunnskap om døve og døves situasjon som gjør situasjonen ekstra vanskelig. Hvis det offentlige ikke tar kunnskap om døve og døves kultur på alvor så kan misforståelser noen ganger bli et problem i seg selv. Det er jo aldri den hørselshemmede sin skyld eller feil at han ikke hører hva som sies.

I en samtale har begge parter et ansvar for at det blir en god dialog. Dette går begge veier. Det offentlige har dessuten et særlig ansvar for å sikre forsvarlig saksbehandling, herunder at kommunikasjonshindringer ikke fører til unødige problemer.

Likevel vet vi at misforståelser og manglende kunnskap kan får store konsekvenser i slike saker og derfor er det ekstra viktig at døve gjør det de kan for å forsikre seg om at de blir oppfattet på riktig måte.