I oktober 2019 skrev jeg 5 myter og fakta om språkloven. Da var loven på høring og enda ikke vedtatt. Jeg påpekte bl.a. da at lovforslaget ikke innebar en likestilling av norsk tegnspråk. Etter dette så har Stortinget justert dette slik at det nå står at norsk tegnspråk både språklig og kulturelt er likestilt med de andre norske språkene. Men hva betyr dette i praksis for deg som tegnspråkbruker?
Bruke norske språk
Formålet med språkloven er å sikre at offentlige organer (f.eks. stat, kommune og fylkeskommune) faktisk bruker bokmål, nynorsk og samisk når de kommuniserer med andre. På denne måten holdes de norske språkene i hevd slik at ikke engelsk eller andre språk sniker seg inn eller overtar. Lovforarbeidene presiserer at det ikke er forbudt å bruke andre språk, men de norske språkene er foretrukket. Dette er annerledes med tegnspråk. Ifølge språkloven § 1 er det ikke et formål at offentlige organer må bruke tegnspråk i sin kontakt med for eksempel døve. Som tegnspråkbruker må du fortsatt ha med tegnspråktolk i kontakt med det offentlige.
Når en saksbehandler ignorerer språkloven
Dersom en saksbehandler ignorerer språkloven, så får ikke dette noen direkte rettslige konsekvenser. Du kan ikke gå til en domstol å få dom fordi du mener at noen bryter språkloven. Saksbehandlere har dessuten ingen tjenesteplikter etter språkloven. Det er kun den administrative delen av det offentlige organet som er forpliktet av språkloven. Dette innebærer at en vesentlig del av kontakten som du har med det offentlige egentlig ikke er omfattet av språkloven. Likevel kan språkloven ha en effekt hvis den lykkes å synliggjøre behovet for å styrke tegnspråk. Hvis lovgiver vil ha en holdningsendring rundt tegnspråk, så må man jo først bli bevisst på problemet og vite hva man skal gjøre. Sånn sett har kanskje loven en overordnet oppdragende virkning.
Det å verne tegnspråk
I språklovens § 1 står det at offentlige organer har ansvar for å «verne» og «fremme» norsk tegnspråk. I lovforarbeidene står det at verne betyr at tegnspråk «må vernes mot negative sanksjoner». Hva slags sanksjoner tenker du kanskje? Verken loven eller lovforarbeidene utdyper dette nærmere utover at det offentlige har ansvar for å hindre at språket møter manglende respekt. Altså, ikke deg, men tegnspråket.
For deg som tegnspråkbruker betyr det at ethvert offentlig organ skal forsvare tegnspråk hvis noen prøver å motarbeide eller diskriminere det. Samtidig må også offentlige organer respektere ytringsfriheten og folks rett til å mene hva de vil om tegnspråk. Så her kan det nok bli en vanskelig balansegang.
Hvordan kan tegnspråk motarbeides?
Når det gjelder motarbeidelse av tegnspråk så vil jeg kanskje trekke frem et eksempel fra boken Døves rettshistorie. I kapittel 7.2 nevnes at det på 1970-tallet var motstand mot opplæring i tegnspråk i en rekke døveskoler. Bakgrunnen var at noen mente at døve ble best integrert i samfunnet hvis de lærte seg talespråket. Dessverre en idé som var mer til skade enn til hjelp. Også i senere tid har man hatt diskusjoner om det f.eks. er lurt å lære døve barn med Cochleaimplantat (CI) tegnspråk, talespråk eller begge deler. Noen vil kanskje mene at det å nekte barn med CI å lære seg tegnspråk er en slags motarbeidelse av tegnspråk og at dette kanskje er den største trusselen mot tegnspråkets eksistens. Språkloven tar ikke direkte stilling til slike spørsmål og det er i stor grad opp til det offentlige organet, og språkrådet, å vurdere hvilke trusler som det skal beskyttes mot.
Er det mulig å diskriminere tegnspråk?
Når det gjelder diskriminering så kommer jeg ikke på noen situasjoner der en person diskriminerer tegnspråk uten at de samtidig diskriminerer personen som bruker tegnspråk. Tegnspråk er jo sjelden eller aldri løsrevet fra personen som bruker språket. Det finnes sikkert noen situasjoner der tegnspråk blir diskriminert uten at personen blir det, så hvis du kommer på noen eksempler på dette, så er jeg interessert i å høre om dem. Fra før av er det jo allerede forbudt å diskriminere en person fordi han er døv, så akkurat her ser jeg ikke den store forskjellen fra rettstilstanden før språkloven.
Effekten av å bevare tegnspråk
For deg som tegnspråkbruker er det jo viktig å bevare tegnspråk. Vernet i språkloven vil kanskje bare merkes over lang tid fordi tegnspråk ikke kommer til å bli utryddet over natten. Det er en trussel på lang sikt. Dersom vernet fungerer over lang tid, så kan det likevel være vanskelig for deg å merke det fordi du ikke vet eller tenker over hvordan det kunne ha vært uten den beskyttelsen som språkloven gir. Det kan altså hende vernet betyr noe, men da må du være ekstra bevisst for å sette pris på det. Hvis vernet derimot ikke virker, så betyr det at tegnspråket ikke blir bevart, og først da kan du med sikkerhet si noe om effekten – men da at «dette virket ikke».
Fremme tegnspråk
Når det står at det offentlige skal «fremme» norsk tegnspråk, så innebærer det et ansvar for å sette i verk flere positive tiltak for å «sikre tilgang» til norsk tegnspråk utover det som står i særlovgivningen. En slik særlovgivning er opplæringsloven som sier at personer med tegnspråk som førstespråk har rett til opplæring i og på tegnspråk. Så det offentlige har altså fått ansvar for å sette i gang positive tiltak utover dette. Kan vi håpe at dette betyr at det offentlige vil sette i gang tiltak for å lære opp ansatte eller befolkningen i tegnspråk? Det er en mulighet, men det står ingenting i loven om hva slags tiltak som skal settes i gang. Uansett, så vil det å opplyse om tegnspråk og gjøre det lett å lære, være et aktuelt virkemiddel for å fremme tegnspråk. Det at tegnspråk blir mer å se i media eller i kulturelle innslag er også aktuelle tiltak man kan jobbe mot. Hvis slike tiltak virker, så vil det bety for deg at folk vet mer om tegnspråk enn de gjør i dag. Det kan gjøre hverdagen din enklere på sikt. Ikke minst er det jo en fint ting om tegnspråk blir mer synlig i samfunnet.
Klar kommunikasjon
I § 9 står det at det offentlige organet skal kommunisere «på et klart og korrekt språk som er tilpasset målgruppen». Som nevnt gjelder ikke denne plikten for saksbehandlere, men hva innebærer det når du er i kontakt med administrative ansatte? Det betyr at personen du møter må ta hensyn til hvem du er. At du er døv kan innebære at kommunikasjonen tar hensyn til at du har et visuelt språk. Noen døve kan også synes at tekst er vanskelig, og da skal det tas hensyn til dette. Merknadene til § 9 foreslår at man kan bruke grafiske elementer eller illustrasjoner. Det nevnes også at det må være god sammenheng i det som sies og at man unngår vanskelige ord med mindre du er en fagperson og dere bruker faguttrykk. Dette er fine tanker. Hvis du synes at kommunikasjonen med et offentlig organ er vanskelig, så kan du altså vise til § 9 i språkloven. Kanskje det kan hjelpe som en påminnelse til den du treffer på.
Kan språkloven tvinge foreldre til å lære døve barn tegnspråk?
I foreldretvister dukker det fra tid til annen opp diskusjoner om tegnspråk. Et eksempel er hvis foreldrene er uenige om det er best for barnet å lære tegnspråk eller ikke. Eller kanskje foreldrene er skilt og den hørende forelderen sier at barnet har det best hos den hørende forelderen fordi den døve forelderen har et begrenset nettverk innenfor døvemiljøet. Slike argumenter vil ofte være usaklige. Men vil språkloven sikre at barnet lærer tegnspråk eller at man slipper usaklige diskusjoner? Nei, fordi utgangspunktet for slike diskusjoner vil være hva som er til barnets beste og ikke hva som er til beste for tegnspråket. Dessuten har foreldre fremdeles frihet til å velge om barnet skal få opplæring i og på tegnspråk. Språkloven endrer ikke på dette.
