I Norge har vi tre telefon numre til nødetatene. Det er politi (110), brann (112) og helse (113). Det er også mulig å kontakte nødetatene via teksttelefon på nummer 1412. Nå er det i tillegg mulig for døve å sende tekstmelding direkte til nummer 110, 112 og 113.
René Stub-Christiansen, 8. mai 2023
Hvordan tekst løsningen fungerer
De som skal tekste nødetatene må først registrere seg på nodsms.no. Denne tjenesten er beregnet for hørselshemmede og døve. Når du har registrert deg så kan du sende tekstmelding direkte til 110, 112 og 113. Hvis du er i nød så bør du skrive hvor du er, hva det gjelder og hvem som er i nød. Når du har trykket send, så vil du få en bekreftelse fra nødetaten om at meldingen er mottatt. Det kan også hende du får oppfølgingsspørsmål
fra operatøren som du må svare på.
Ikke vent med å registrere deg!
Du ikke har registrert deg på forhånd så vil ikke meldingen komme frem. Jeg vil derfor anbefale døve og hørselshemmede å registrere seg straks om du ikke allerede har gjort det. Når uhellet er ute så er det ikke sikkert du har tid til å fylle ut skjemaet. Du må regne med at det tar noe tid å registrere seg fordi du må vente på bekreftelser fra nodsms.no før tjenesten kan tas i bruk. Det kan i verste fall ta opp til en time fordi det kan gå opptil halvtime før man får bekreftelse fra nodsms.no. Du trenger to bekreftelser. Etter avtale med nødetaten så fikk jeg teste ut registreringen og da brukte jeg omtrent ett minutt fra jeg registrerte meg til jeg kunne ta i bruk
tjenesten. Jeg registrerte meg via PC.
Ifølge Anita Andersen hos Direktorat for Sikkerhet og Beredskap (DSB), så må man i ha tilgang til Internett for å kunne fylle ut og sende inn registreringsskjemaet. Man må også ha tid til å sette seg inn i tjenesten, for eksempel de forhåndslagrede tekstene som kan brukes i en nødssituasjon, forklarer Andersen.
Om kravet til forhåndsregistrering
I ekomforskriften § 6-2b står det at «Nødetatene skal varsle sluttbruker som ikke er registrert bruker eller medlem i brukergruppen om at meldingen ikke kommer frem». I Alternativ rapport til FN-komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det rettet kritikk mot kravet om forhåndsregistrering. Argumentet er
at abonnementsløsningen ikke sikrer god nok tilgjengelighet. Det er særlig vist til FN-konvensjonen for rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRDP), som bl.a. omtaler kontakt med nødmeldingssentralene. Når jeg spurte Andersen hos DSB om hvorfor man må ha en forhåndsregistrering, så forklarer hun at ordningen med forhåndsvarsling er begrunnet i frykt for misbruk og overbelastning av tjenesten.
Så lenge det er opp til hver enkelt bruker å registrere seg, så vil det være en risiko for at brukere med behov for nød-sms ikke kan bruke løsningen når det gjelder. DSB opplyser at det er færre som har registrert seg enn de hadde håpet på. DSB har tidligere sagt at de vil oversette innholdet på nodsms.no til engelsk, i håp om at flere kan registrere seg. Spørsmålet er imidlertid om dette vil være tilstrekkelig tiltak. Man kunne tenke seg en løsning der myndighetene tok ansvar for å registrere døve i systemet for å sikre at alle døve kunne bruke tjenesten uten ytterligere registrering. Slik er det imidlertid ikke i dag, der det er opp til den enkelte å selv ta ansvar for denne registreringen.
Hvorfor kan ikke alle i befolkningen bruke nød-sms?
Teoretisk sett kan alle komme i en situasjon der nød-sms vil være nyttig. Som eksempel kan vi tenke oss en hørende som må gjemme seg for en farlig person og ikke kan ringe nødnummeret uten å røpe seg fra gjemmestedet. Eller det kan være at vedkommende har skadet seg og derfor ikke klarer å snakke.
Da nød-sms ble testet ut, ble det avdekket et stort behov for tekstbasert kommunikasjon, også fra de som ikke hadde registrert seg på forhånd. Direktoratene var imidlertid alle enig i at den tekniske løsningen vi har i dag ikke egner seg for hele befolkningen. Hovedargumentet er at dette vil være for tidkrevende å håndtere. Dette er
bakgrunnen for at løsningen i dag bare tilbys til hørselshemmede og døve.
Kan vi ikke bare ha ett nødnummer som i EU og USA?
I USA trenger man bare huske 911. I EU bruker man kun 112. Da kommer man til en felles operasjonssentral for politi, brann og helse. Spørsmålet er hvorfor vi i Norge må ha tre telefon numre?
For noen er det vanskelig å huske hvilket nummer de skal ringe. Ett felles nødnummer har vært utredet i Norge. I 2014 så konkluderte Justisdepartementet at Norge ikke ville innføre felles nød nummer. I en sluttrapport fra samme år så mente Justisdepartementet at problemet med ett felles nummer var den økte ressursbruken dette medførte, manglende koordinering mellom etatene og frykt for at sluttbrukeren fikk dårligere kvalitet på de faglige vurderingene hos nødetaten. Rapporten nevner ikke konkrete eksempler på dette.
Jeg vil likevel legge til at 113 muligens skiller seg ut ved at operatørene har fagkunnskap innen helse og at det kan være vanskelig å opprettholde dette faglige nivået hvis man har ett fellesnummer. Ca. 90% av henvendelsene til nødetatene gjelder helse. Hvis du hadde ett felles nummer, så kunne du ikke være sikker på at den som svarte hadde spisskompetanse både innen brann, politi og helse. Du ville sannsynligvis truffet på en
operatør som bare hadde ett av disse feltene som hoved kompetanse.
Hvis du er i tvil hvilket nummer du skal ringe, så ring eller send tekstmelding til 112. Da vil politiet sette deg over til riktig etat. Dette var tidligere felles nødnummer i Norge. Dette nummeret skiller seg ut fordi du kan nå fram selv om du mangler mobildekning fra din operatør, mangler eller har et ødelagt SIM-kort eller ikke har penger på
kontantkortet. Slik er det ikke nødvendigvis hvis du ringer 110 eller 113.
Kunne vi hatt 911 eller 111 som nødnummer i Norge?
Hva skjer om du ringer 911 i Norge? Da blir du omdirigert til 112, svarer Andersen fra DSB. Når det gjelder nød-sms så kan man derimot ikke sende tekstmelding til 911. Meldingen vil ikke komme frem.
Noen lurer kanskje også på hvorfor man har «hoppet over» 111. Jeg spurte Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) om dette. Johannes Vallesverd forklarer at 111 faktisk har vært nødnummeret til brannetaten på 80- og 90-tallet. De gikk senere bort fra 111 fordi like numre øker risikoen for at noen feilringinger, eller «lommeringer»
til nødetaten ved å komme borti ett tallet på telefonen.
