Ytringsfriheten har relativt vide grenser, men det er grenser for hva man har lov til å si.
Det er ikke nødvendigvis direkte straffbart å si at noe er “døvt”. Om noe er straffbart eller ikke betyr ikke at det er en god måte å uttrykke seg på. Døve kan oppleve uttrykket som krenkende.
I noen tilfeller kan det å bruke uttrykket “døvt” være straffbart. Det beror på måten tingene ble sagt på, sammenhengen og omstendighetene for øvrig.
For at det skal bli straffbart må ytringen være grov nok. Dersom måten «døvt» blir sagt på f.eks. kan oppfattes en som hatefull ytring, så kan det være straffbart etter straffeloven § 185. Her må man se tingene i et helhetsperspektiv og ikke bare på ordet i seg selv.
Det å kalle noe eller noen “døvt” kan i noen tilfeller også anses som personsjikane eller diskriminering fordi diskriminering på grunn av hørselshemming er forbudt. Det å kalle noe eller noen for «døvt» er ikke automatisk diskriminerende, men også her må man se uttalelsen i den konteksten det har blitt uttalt i. Så svaret blir det samme både i forhold til straffbarhet og diskrimineringsvernet. Begge beror på en konkret vurdering av hva den som ytrer seg mener med uttalelsen i det enkelte tilfelle.
