UTFORDRINGER FOR DØVE STUDENTER I HELSESEKTOREN
Folk lever lenger enn før. Dette gjør at det blir flere eldre mennesker i befolkningen. Behovet for helsepersonell øker i takt med eldrebølgen. I en artikkel fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fra 25. august 2017 uttales at «sykepleiere er en av de yrkesgruppene det vil være størst mangel på i årene som kommer». For å bøte på problemet peker SSB på viktigheten av å utdanne flere sykepleiere. Dette til tross for at bare 20% av utdannede sykepleiere velger å jobbe som sykepleier.
Behov for døve sykepleiere
Det at det blir flere eldre i befolkningen, gjør at det også er et økende behov for døve sykepleiere. Det er ikke bare fordi døve sykepleiere kan bidra på lik linje med hørende sykepleiere, men også fordi døve eldre og syke har behov for sykepleiere som også kan kommunisere på tegnspråk. Dermed utgjør døve sykepleiere en betydelig ressurs og kan dekke et økende behov blant døve eldre og syke.
Fordeler og ulemper ved praksisopplæring i hørende miljø
De aller fleste sykepleierstudenter, kanskje alle, gjennomfører både den teoretiske og praktiske delen av utdannelsen ved bruk av tegnspråktolk. Det er fordeler og ulemper ved denne modellen. Universitetet vil gjerne argumentere for at den viktigste fordelen med bruk av tegnspråktolk kan være at de studenter som senere skal jobbe på en hørende arbeidsplass, vil mest sannsynlig bruke tegnspråktolk også i utøvelsen av sitt yrke. Dermed får studenten trening i det som blir hans arbeidshverdag senere. Men det er ikke sikkert at denne fordelen oppveier de mange ulempene.
Bruk av tegnspråktolk som mellomledd kan øke risikoen for misforståelser, og sykepleieren kan i like stor grad være avhengig av kvaliteten på tolkingen for utøvelsen av sitt arbeid som sin egen faglig dyktighet
Studiepraksis i et hørende miljø kan for noen medføre en vanskeligere integrering i arbeidsmiljøet
Døve som skal jobbe i hørende arbeidsplasser får ikke praksistrening som forbereder dem på den reelle arbeidshverdagen de vil møte i et tegnspråklig arbeidsmiljø
På en hørende arbeidsplass er risikoen for fordommer og manglende kunnskap om døve sannsynligvis større enn i tegnspråklige arbeidsmiljøer. Dette gjør at den døve studenten kanskje må bruke mye ressurser på å formidle kunnskap og bekjempe feilaktige oppfatninger om døve (f.eks. audisme) i stedet for å kunne konsentrere seg om faget
Det kan derfor være betydelige fordeler ved å gjennomføre i alle fall praksisdelen i et tegnspråklig miljø.
Det juridiske rammeverket
FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) art. 24 er vedtatt av Norge og skal sikre at lærere skal iverksette hensiktsmessige tiltak. I denne forbindelse vil det være naturlig å vurdere om bruk av tegnspråklige praksisplasser er mer egnet opplæringsform i stedet for bare bruk av tegnspråktolk. Språkloven § 7 slår fast at tegnspråk er likestilt med norsk talespråk. § 9 stiller krav til at undervisningen skjer på et klart språk i forhold til tegnspråkbrukeren. Etter diskrimineringsloven § 21 er det universitetet som har ansvaret for «egnet individuell tilrettelegging» under medisinsk praksis. Det følger av merknadene i lovforarbeidene til § 21 i Prop. 81L (2016-2017) side 328, at «Tilretteleggingen kan skje innenfor eller utenfor det ordinære undervisningsopplegget.». Universitetet er ansvarlig for å utarbeide en tilretteleggingsplan, se bl.a. universitets- og høyskoleloven § 4-3c og har ansvar for at læringsmiljøet er «fullt forsvarlig» og «tilgjengelig».
Kan sykepleierstudiet tilrettelegges bedre for døve studenter?
I Norge finnes det flere sykehjem der det er behov for tegnspråklige sykepleiere. Signo er eksempel på helse og omsorgsinstitusjoner som muligens kunne egne seg som praksisplass for sykepleierstudiet. Under covid-pandemien var det eksempelvis mulig å gjennomføre medisinsk praksis andre steder enn de regulære lærestedene. Det finnes dermed alternativer som kan benyttes i den medisinske praksis, hvis man ønsker det.
Så hvorfor skulle man ikke ønske en opplæring for døve i et tegnspråklig miljø? I tillegg til det som allerede er nevnt, kan noen ytterligere argumenter for dette kan kanskje være:
Læringskrav: Det kan være at de eksisterende tegnspråklige fagmiljøene ikke nødvendigvis har tjenester som dekker alle læringskravene i sykepleierstudiet
Pasientsikkerhet og kommunikasjon: Majoriteten av pasientene og helsepersonellet benytter talespråk, og derfor tror man kanskje at det er viktig at alle sykepleiere får lik opplæring i hørende miljø, selv om studenten er døv
Til tross for disse argumentene, så er det sannsynlig at de eksisterende tegnspråklige fagmiljøene kan dekke i alle fall noe av læringskravene. Dermed kan deler av den medisinske praksisen gjennomføres i et tegnspråklig fagmiljø, dersom studenten ønsker det. Eller det er mulig at disse fagmiljøene kan dekke alle læringskrav hvis
dette gjøres til en målsetning både fra myndighetene, universitetene og hos de tegnspråklige fagmiljøene.
Argumentet om at døve blir dårligere rustet for det hørende arbeidsmiljøet ved å få opplæring i tegnspråklige miljøer synes ikke å være et velfundert argument. Jeg vil tvert imot argumentere for at døve som får opplæring med god kvalitet på eget språk, blir bedre rustet til å møte arbeidshverdagen. Ved opplæring i et tegnspråklig
fagmiljø, vil den døve studenten stort sett befinne seg i samme situasjon som en hørende, når den hørende skal møte døve pasienter.
Comentarios